Følsom..

I dag var jeg på Bærums verk,i Pannekakehuset og jeg ble sittende og kikke i menyen,men klarte av en eller annen grunn ikke å bestemme meg,alle andre hadde bestilt,serveringsdama sto og venta,og jeg klarte det bare ikke.. Så jeg ba a vente,hu gikk. Jeg ble sittende å kikke ned på menyen,og gråten bare kom,fylte øynene mine og jeg kikka opp på pappa,tårene begynte å renne og jeg løp ut og opp på do,låste meg inn der og bare sto foran speilet og gråt.. Hørte de leita etter meg,men tenkte at de fant meg vel til slutt. Og det gjorde de,eller hu mor da. Man må jo bare ta seg sammen,men dette er en sånn type gråt som jeg egentlig trenger,den som ikke klarer å stoppe,den som tar med seg de store sorgene jeg bærer på,letter på trykket.. Blitt litt mye for meg i det siste og,vært sjuk lenge,det er mye verre å være sjuk når man er alene,ingen til å distrahere alle tankene som jeg prøver å stagge til vanlig.. Jeg er tjueåtte år,aldri hatt kjæreste,har mistet mange av gledene,visdommen og erfaringene man trenger å ha med seg,det forsvant i min psykiske sykdom.. Man kan vel si at jeg er ganske bitter,og sørger over det jeg gikk glipp av på veien..