This is it,here I stand.

  Tanken på å fortsette resten av livet uten at folk får vite hva jeg har vært gjennom,plager meg like mye som det skremmer meg å bli frisk. Alle som tror at jeg bare har vært frisk og blid...jeg lurte dere. Mange av dere i hvertfall.  Å bruke hele livet på å ha angst for omtrent alt,ta bussen alene,dra kortet i butikken,spille spill,dra alene til nye steder,nye ting pluss hundre andre ting. Noe på grunn av prestasjonsangsten,noe på grunn av den sosiale angsten,noe på grunn av panikkangsten,vi kan vel bare si at hele mitt liv er basert på generell angst for omtrent alle situasjoner. Og meg.Et helt liv med dårlig selvfølelse og konstant behov for bekreftelse. Det er veldig slitsomt. Jeg klarer ikke ha en fast jobb,aldri hatt kjæreste,jeg klarer bare ikke å tro nok på meg selv til å tro at det går bra,og at noen faktisk kan like meg.Men jeg har aldri gitt opp,selv med endeløse dager med depresjon,suicidale tanker omtrent hver dag,og så alle maskene,alle maskene,det er så mange det. Men på våren i fjor slapp jeg dem, i høst begynte jeg på samtaler et sted i Drammen,for en spesifik hendelse som skjedde da jeg var liten,men jeg fikk så mye mer. Jeg blir helt rørt bare jeg skriver det,de har gitt meg det jeg har trengt,de har fantastiske mennesker der og en Indre ro-terapeut som tvinger meg til å gå inn under alle mine hundre lag. Veldig vanskelig og vondt,men det funker på meg. Jeg tror jeg vet hvordan folk som blir frelst føler det,endelig begynner livet å ha en mening. Jeg klarer å føle med folk,uten å bli helt tom. Jeg tror på komboen trening,sunt kosthold,piller(som jeg har skrevet om før),og gode samtaler som jeg fant helt på egenhånd. Dette funker endelig. Endelig!

 Jeg skriver dette til dere med inspirasjon fra Linnea Myhres blogg. Alt blir mye lettere om man ikke må late som hele tida.

 Puss och kram <3

Edit 12/6-12: Det funka til p-pillene tok kverken på mye av virkninga,men nå har jeg gått opp på tabl.igjen og regner meg at det kanskje vil bli bedre igjen :)