Ja,nå er det lenge siden det har vært aktivitet på bloggen min,og det er jo både positivt og negativt. Jeg mener fortsatt at det er lurt å dele ting man sliter med både for meg selv og kanskje hjelper det andre. Grunnen til at jeg ikke har skrevet nå er at jeg har følt at visse prossesser har måtte fått litt bein å gå på. Har vært mye opp og ned tidligere,jeg har følt at ting har fungert,og så har jeg gått i bakken igjen. Motivasjonen har ikke vært der for å fortsette bloggen på den måten,men det kan jo så klart skje denne gangen og. Siden sist har jeg fått utforsket ADHD-en bedre. jeg har prøvd Ritalin som ikke var noe for meg siden jeg fikk sånn hjertebank og skjelvinger. Jeg følte meg "nervete" selv om jeg ikke var det. Går nå på Concerta,var helt oppe på toppdose,men etter å ha prøvd meg litt fram har jeg nå gått ned på nest høyeste og det er noe som funker mye bedre for meg. Man må ikke gi opp,og man må bruke den tida det tar for å finne ut om dette er noe for deg. En viktig ting til er at medisin tar ikke alt,men den hjelper på kaoset i hue,og man er roligere i kroppen. Det man føler utenom er mest sannsynlig ting som medisin ikke tar,og som ikke er en del av ADHD-en,men heller et resultat av den,tilstander som har kommet i kjølvannet av det. Er du oppmerksom på det,er det og lettere å finne ut av de tingene,isolere de,jobbe med de. Jeg trodde medisinen skulle ta mer,derfor ble jeg skuffa og fikk panikk når jeg likevel hadde dårlige dager. Min største ting ved siden av,som utløser det meste av mine "greier" er at jeg fortsatt ikke stoler på at jeg har alle de ressursene som jeg har. Jeg er så redd for at jeg ikke gjør ting riktig,at selv den enkleste ting blir vanskelig om noen plutselig følger nøye med. Da kommer prestasjonsangsten. Vi er alle forskjellig,og man skal ta i mot råd,men det er ikke i alle situasjoner at man må gjøre alt på samme måte som andre,og det er her man må øve seg på å stole på at din måte kan være rett og. Veien gjennom dette har aldri vært og er ikke lett,det er vanskelig,det er tårer,det involvere alle følelser på skalaen. Flesteparten av oss har det sånn,så man er ikke no rar av den grunn,MEN noen av oss føler tingene i så stor grad at vi ikke klarer å fungere på grunn av det,og det er det viktig at andre forstår. Jeg kan godt si at jeg ikke vil være som jeg er,men vet du hva? Jeg ER ikke disse tingene,de er bare en del av min hverdag for øyeblikket. Det er stor forskjell på å være snill,og og være prestasjonsangsten sin. Noen må dessverre bære med seg mye,eller noe hele livet,men jeg vil ikke at man skal la seg definere av det,og det er der man må jobbe med selvhevdelse,selvfølelse og selvtillit. SELVET er et stikkord,og det er det som er det viktigste i livet. Hvem er du som person om du ser i bort fra de tingene som holder deg tilbake? Hva hadde du ville gjort om du ikke hadde angst,ADHD osv,og hva kan du gjøre selv du har det? Alt er vanskelig,og nå som jeg har kommet til et punkt hvor jeg ser at mine anstrengelser begynner å betale seg,så er ikke alle kommet dit,så det hjelper ikke å presse folk for mye. Er man ikke klar i hue,så er man ikke det. Mitt største steg på veien til et bedre liv er ADHD-diagnosen,for den forklarer så utrolig mye. Man kan slå seg til ro med mye av det man har lurt på hvor kommer fra! For min del har det og vært viktig med riktig type terapi,og den jeg responderer mest på er de som tar for seg prossessene,altså man singler ut de tingene som er verst og så jobber man med det. Da må man gå til folk som stopper deg når du prøver å snakke deg bort fra at vanskelig tema, det finnes nemlig de der ute som er jævlig god på å spotte akkurat det,og jeg har vært velsigna med flere av de. Menneskene jeg har snakka med på Bris,og i særdeleshet Espen som er Indre ro-terapeut,Lene og Tuva på Modum bad,og nå Kristin på Reaktor som skal hjelpe meg ut i jobb. De har evnen til å stoppe,og å fokusere på de tingene de ser at man helst ikke vil gå dypere inn i. Det er de tingene som oftest er nøkkelen,de er som regel roten. Det er som med ugress.. Noen ganger må man kjempe for at folk skal skjønne at det er noe alvorlig galt,men det er ofte verdt kampen. Man skal ikke måtte klare det alene,til syvende og sist er det jeg som må jobbe meg fram til bedring,men jeg hadde ikke klart det uten folk som pusha meg i riktig retning,folk som brenner for å hjelpe meg,og folk som du ser at skjønner hvordan akkurat DU har det. For det er sånn det er,sånn har DU det,ingen er som deg på godt og vondt,derfor må man møte folk der de er,ikke der noen syns man burde være! K.
