ADHD og alle de andre bokstavene livet består av.

Ja,nå er det lenge siden det har vært aktivitet på bloggen min,og det er jo både positivt og negativt. Jeg mener fortsatt at det er lurt å dele ting man sliter med både for meg selv og kanskje hjelper det andre. Grunnen til at jeg ikke har skrevet nå er at jeg har følt at visse prossesser har måtte fått litt bein å gå på. Har vært mye opp og ned tidligere,jeg har følt at ting har fungert,og så har jeg gått i bakken igjen. Motivasjonen har ikke vært der for å fortsette bloggen på den måten,men det kan jo så klart skje denne gangen og. Siden sist har jeg fått utforsket ADHD-en bedre. jeg har prøvd Ritalin som ikke var noe for meg siden jeg fikk sånn hjertebank og skjelvinger. Jeg følte meg "nervete" selv om jeg ikke var det. Går nå på Concerta,var helt oppe på toppdose,men etter å ha prøvd meg litt fram har jeg nå gått ned på nest høyeste og det er noe som funker mye bedre for meg. Man må ikke gi opp,og man må bruke den tida det tar for å finne ut om dette er noe for deg. En viktig ting til er at medisin tar ikke alt,men den hjelper på kaoset i hue,og man er roligere i kroppen. Det man føler utenom er mest sannsynlig ting som medisin ikke tar,og som ikke er en del av ADHD-en,men heller et resultat av den,tilstander som har kommet i kjølvannet av det. Er du oppmerksom på det,er det og lettere å finne ut av de tingene,isolere de,jobbe med de. Jeg trodde medisinen skulle ta mer,derfor ble jeg skuffa og fikk panikk når jeg likevel hadde dårlige dager. Min største ting ved siden av,som utløser det meste av mine "greier" er at jeg fortsatt ikke stoler på at jeg har alle de ressursene som jeg har. Jeg er så redd for at jeg ikke gjør ting riktig,at selv den enkleste ting blir vanskelig om noen plutselig følger nøye med. Da kommer prestasjonsangsten. Vi er alle forskjellig,og man skal ta i mot råd,men det er ikke i alle situasjoner at man må gjøre alt på samme måte som andre,og det er her man må øve seg på å stole på at din måte kan være rett og. Veien gjennom dette har aldri vært og er ikke lett,det er vanskelig,det er tårer,det involvere alle følelser på skalaen. Flesteparten av oss har det sånn,så man er ikke no rar av den grunn,MEN noen av oss føler tingene i så stor grad at vi ikke klarer å fungere på grunn av det,og det er det viktig at andre forstår. Jeg kan godt si at jeg ikke vil være som jeg er,men vet du hva? Jeg ER ikke disse tingene,de er bare en del av min hverdag for øyeblikket. Det er stor forskjell på å være snill,og og være prestasjonsangsten sin. Noen må dessverre bære med seg mye,eller noe hele livet,men jeg vil ikke at man skal la seg definere av det,og det er der man må jobbe med selvhevdelse,selvfølelse og selvtillit. SELVET er et stikkord,og det er det som er det viktigste i livet. Hvem er du som person om du ser i bort fra de tingene som holder deg tilbake? Hva hadde du ville gjort om du ikke hadde angst,ADHD osv,og hva kan du gjøre selv du har det? Alt er vanskelig,og nå som jeg har kommet til et punkt hvor jeg ser at mine anstrengelser begynner å betale seg,så er ikke alle kommet dit,så det hjelper ikke å presse folk for mye. Er man ikke klar i hue,så er man ikke det. Mitt største steg på veien til et bedre liv er ADHD-diagnosen,for den forklarer så utrolig mye. Man kan slå seg til ro med mye av det man har lurt på hvor kommer fra! For min del har det og vært viktig med riktig type terapi,og den jeg responderer mest på er de som tar for seg prossessene,altså man singler ut de tingene som er verst og så jobber man med det. Da må man gå til folk som stopper deg når du prøver å snakke deg bort fra at vanskelig tema, det finnes nemlig de der ute som er jævlig god på å spotte akkurat det,og jeg har vært velsigna med flere av de. Menneskene jeg har snakka med på Bris,og i særdeleshet Espen som er Indre ro-terapeut,Lene og Tuva på Modum bad,og nå Kristin på Reaktor som skal hjelpe meg ut i jobb. De har evnen til å stoppe,og å fokusere på de tingene de ser at man helst ikke vil gå dypere inn i. Det er de tingene som oftest er nøkkelen,de er som regel roten. Det er som med ugress.. Noen ganger må man kjempe for at folk skal skjønne at det er noe alvorlig galt,men det er ofte verdt kampen. Man skal ikke måtte klare det alene,til syvende og sist er det jeg som må jobbe meg fram til bedring,men jeg hadde ikke klart det uten folk som pusha meg i riktig retning,folk som brenner for å hjelpe meg,og folk som du ser at skjønner hvordan akkurat DU har det. For det er sånn det er,sånn har DU det,ingen er som deg på godt og vondt,derfor må man møte folk der de er,ikke der noen syns man burde være! K.

ADD med en liten dæsj ADHD!

Endelig har jeg funnet ut hva som er galt med meg! Det tok mange nok år..Dessverre på mange måter,men helt herlig at man fant det ut til slutt allikevel. At ingen har foreslått utredning før gjør meg sinna! Og at etter å ha vært i kun få timer hos Lene Berggraf på Modum bad,så foreslo hun det,vet ikke helt hva det sier om resten...men det sier en hel del om henne!Jeg har vært i dette systemet så lenge,slitt så mye og så var svaret så enkelt. Foreløpig i hvertfall.Neste steg er medisiner,og så håper jeg på å få samtaletimer for å komme over det som dette har dratt med seg opp gjennom åra. Jeg føler en stor sorg over alt jeg ikke har fått til og fått gjort,men jeg er fortsatt bare tredve,det er lenge til livet er over, Men kanskje kan jeg endelig begynne å leve i stedet for å bare være,kanskje får jeg endelig litt ro inni meg til å nyte det hele! To be continued!

Kampen for tilværelsen.

Hva har jeg på hjertet i dag? Etter lang tids stillhet,så har jeg en del på hjertet! La oss begynne med det positive : Jeg har fått meg kjæreste,og blitt samboer! Plutselig skjedde det,jeg som aldri trodde det skulle skje..Og det er så fint! Det å alltid ha noen her, som er så fin og snill,og ikke minst kjekk,det er alldeles herlig ;) Så kommer vi til resten : I går hadde jeg en arbeidsevaluerings-samtale. Tre timer intensivt måtte jeg svare på spørsmål om hvordan jeg fungerer i dagliglivet,jobb etc. Sykdomshistorikken,når det begynte osv osv,og så måtte jeg skalere det i prosent ettersom hvor mye eller hvor lite det plager meg og går utover livet generelt. Jeg blir helt forferda selv over hvordan det egentlig står til både inni og utenpå denne kroppen. Til daglig skjuler jeg jo det meste,men det er noe med det der når folk kommer skikkelig inn under huden på en,og stiller de riktige spørsmålene. Man blir så klar over ting. Og man blir ekstremt sliten. For tiden trenger Nav noe konkret for at jeg skal få forsette på tiltak. Skjønner jo at de er forvirra når både jeg og alle andre er det like mye. Og de må jo ha konkrete ting,men den prosessen den er jammen ikke grei. Mye jobb og gransking. I dag var jeg hos psykologen, og hun mente at jeg var over-terapeutisert,og det må man jo bare være enig i. Jeg har holdt på med terapi siden jeg var seksten,og man har da kommet en vei,men når man ikke har kommet lenger enn meg,så er det tydelig at det ikke funker etter sin hensikt. I løpet av åra,så har det jo balla på seg ting,både psykisk og kroppslig. Jeg har vondt i kroppen hele tida,utvikla fibromyalgi blant annet,man blir på en måte vant med at det er sånn det er når man har det lenge nok. Men det gjør det jo ikke mindre vondt. Det psykologen kom fram til var at jeg burde få en medisinsk utredning hos en psykiater for å sjekke om jeg eventuelt har ADD eller andre ting. Jeg har nemlig ikke så mye plass i dette hodet mitt. Jeg elsker å lese bøker,men jeg kan lett ha glemt mesteparten av hva jeg har lest bare dager etter jeg er ferdig. Det samme med film. Husker ikke. Skolen gikk det jo så som så med.Har ikke plass. Konsentrasjon og hukommelse går jo hånd i hånd. Likeledes om det er flere ting som pågår samtidig,som nå som jeg prøver å vise at jeg kan være stabil på jobb,samtidig som jeg holder på med utredninger,Nav etc pluss at jeg skal flytte ut av og vaske den gamle leiligheten min. Det siste har jeg utsatt og utsatt. Hele kroppen fylles med sånn motstand at jeg blir aggressiv og full av angst. Jeg klarer ikke sortere noe,om for mange ting skjer samtidig,og her i livet gjør det jo gjerne det. Og når man har det sånn kan det kanskje lett oppfattes som om man er lat. Jeg er ikke lat,jeg er bare ekstremt sliten av å holde meg selv i gang dag etter dag med forskjellige mestringsteknikker. Jeg legger ikke lenger merke til at jeg bruker dem,de er der automatisk for å hindre meg i å falle i grus. I dag er jeg helt i tåka,og merkelig nok er det da jeg lettest klarer å skrive på bloggen,for da er jeg så nær alle følelsene mine at jeg trenger ikke tenke stort for å vite hva som skal skrives. Og denne skrivingen er virkelig terapi, utløp. Og det er lettere for meg når jeg vet at noen leser bloggen,og vet når de møter meg at livet ikke alltid er en dans på roser. Men som jeg har sagt før,jeg er her fortsatt,og det har jeg tenkt til å fortsette med,selv om det til tider faller en tanke eller to om at det hadde vært bedre om man bare kunne slippe. Kjernen i meg er visst en fighter, og enda har jeg ikke blitt gal. Man får prøve å se det positive. Heldigvis er jeg flink til å sette pris på små ting,som at jeg har fått meg ny og fancy hårføner! Sånn, da var hodet tømt litt denne gangen og! Ha en fin dag videre,kjære lesere! Håper livet leker!:)

Thumbs up!

Mitt oppi alt som ikke er så greit,dukker det da opp positive ting og! Fant plutselig ut her forrige mandag at jeg muligens har fått bedre selvfølelse i løpet av jula! Var vel i emming da! Mitt mål her i livet er at uansett om man vet man har en del man må gjøre,blant annet for å være så sunn som mulig,så må man prøve å allikevel være fornøyd her og nå! Det er nemlig en hel del vi mennesker skal ha gjort,men om vi alltid tenker at vi må gjøre det før vi blir fornøyde,så kan man risikere å aldri bli fornøyd! :) Et annet mål er det evinnelige spise bedre-trene mer-opplegget,men jeg skal ikke gjøre det i forhold til vekt,det får komme som en bonus,hovedmålet blir å bli sunnere! Jeg har et litt dårlig fungerende immunforsvar som gjør at når jeg først blir syk,så blir jeg lett smitta igjen. Så jeg blir nesten frisk,og så kommer en bassilusk,og så er jeg syk igjen,og sånn kan det holde på i flere uker! Dette må jeg gjøre noe med,ikke bra i forhold til jobb eller noe det,når man må isolere seg nesten for å bli frisk! Var jo så flink en stund,gikk ned mye,men har dessverre fått noe av det tilbake! Legen sa til meg i dag at hjernen vår oppfører seg som den gjorde for hundretusen år siden,den er lagd for formering,når det har skjedd så bryr den seg ikke om videre liv,da har kroppen liksom gjort det den skal! Derfor må vi lure hjernen til at sjokolade,sukker og alt mulig drit,ikke er bra langsiktig! Er nok en del som sliter med dette! Jeg skal bli uvenner med sukker! Wish me luck ;)

All that ass! (Eventuelt jazz..)

Jeg tror at det ligger veldig mye i det som blir sagt, at man kan ikke elske andre før man elsker seg selv.. Eller, det er sant med modifikasjoner. Jeg tror at om man ikke elsker seg selv, eller det er deler man ikke elsker, så er det vanskelig å dele seg selv fullt og helt med noen andre! Derfor prøver jeg å ikke tenke på hva jeg syns om ting, men at det nok er andre som liker de tingene jeg hater! Jeg har aldri vært min største kroppslige fan, og for å være ærlig har jeg vanskelig for å forstå at noen andre skal syns den er fin og! Men, jeg er nødt til å åpne opp for at det faktisk vil finnes noen der ute som syns at det ikke er noe i veien med denne kroppen overhodet! Altså, må jeg komme meg ut av mitt eget hode, slutte å innbille meg at andre syns ditt og datt! Tankens kraft, om man mestrer den, da kommer man seg jævlig langt her i livet! Det meste kan man nemlig forandre selv!
Hender jeg står foran speilet og studerer alle skavankene, men så hender det og innimellom at jeg finner ut at jeg skal finne ting jeg liker i stedet! Ja da, det er noen ganger verre, ofte ender jeg opp med at jeg ikke ser så verst ut i trynet, og håret begynner da å bli noe slags ok på toppen der, haha! Babysteps, babysteps ;)

 

Femininitet!

Tror jeg har en løsning på hvordan jeg kan få disse kroppsissuesene mine til å forsvinne litt : Jeg skal bli mer feminin. Og innimellom litt sexy. Og da tenker jeg i klesstilen! Jeg har midje,og da lønner det seg ikke å kjøpe gensere som er firkanta,i hvertfall ikke når man er litt firkanta i kroppen fra før,pluss at jeg er litt breiskuldra,da lønner det seg å lure fram den timeglassfiguren man har! Dessuten,fikse håret litt ekstra,noen øredobber etc.,er ikke så mye som skal til! Men jeg må ut av komfortsonen igjen,og våge å tro at jeg kan være feminin! Innerst inne er jeg en veldig rosa jente-jente,men med litt edge! Her gjelder det å våge,la seg inspirere av andre plus-size'ere (jeg elsker Beth Ditto) og bare kjøre på! Ut av mørket,inn i lyset!

Aksept da.

Jeg prøver så godt jeg kan å akseptere meg selv. Selv om jeg ikke har planer om å være så stor jeg er nå resten av livet,så har jeg så lyst til å bli sånn generelt fornøyd med meg selv. Vanskelige greier det der. Man har jo ingen garanti for at man blir no gladere av å bli tynnere..